Noen favoritter..

HAR VERDEN BLITT EN ENESTE STOR KRIMSERIE?

Nyhetene om dagen skremmer meg. Ikke nok med et økende antall naturkatastrofer, i det siste har det vært mange saker som involverer drap på samboere, flyvertinner og fremmede. Det går ikke en dag uten at jeg leser om det, og det skremmer meg. Er det sånn det har blitt?

Det er ikke bare drap men skyting, biljakter, knivstikking og diverse annet. Jeg trodde på en måte ikke det var sånn som skjedde på ordentlig. Det er bare film og skuespill har jeg blitt fortalt. Det er ikke bare film. Det er faktisk sånn verden er.

Jeg har venninner som går med pepperspray i veska og drar på selvforsvarskurs, ennå det ikke har skjedd noe med dem eller deres nære. For noen uker siden synes jeg de overdrev, men nå er jeg ikke like sikker lenger.

2010 har begynt helt for jævelig, unskyld språkbruken. Det jeg husker av nyheter har vært drap, vold og annen kriminalitet, og jeg har hørt rykter om at året allerede har et av de værste i historien. På VG kan vi lese at det i snitt har blitt drept en person hver uke så langt dette året
I 1991 ble det drept 57 personer her i Norge, mens i fjor var vi nede i 29 drap. Det opplyses også om at det gjerne kommer drapsbølger, og at nærmere en tredjedel av fjorårets drap var i august. Jeg synes det er en fattig trøst.

I samme artikkel sies det at Norge er et av landene i verden med færrest drap, mye på grunn av at vi har få drap på ukjente og der det foregår annen kriminalitet. Likevell, jeg synes nesten drap på kjente er værre. Når folk dreper ukjente vil jeg si det er et tegn på at noe er alvorlig galt, enten med drapsmannen eller verden. Hva vet vel jeg. Drap tyder vel egentlig uansett på at noe er galt, men å drepe noen du kjenner, noen som har betydd mye for deg og tatt del i livet ditt. Ja, de har sikkert såret deg og det er vanskelig å leve uten dem, men likevel. Er det virkelig verdt det?

Jeg mener på ingen måte at selvmord er det grann bedre. Jeg er av den oppfatning at man ikke skal flykte fra livet, og at meningen med livet er å gjøre det beste ut av det.

Er livet og verden virkelig så ille at så mange føler behov for å drepe? Er det så mange som har det så ille at de må ta sitt eget liv? Jeg forstår det ikke. Greit, noen er psykisk syke, andre har vært gjennom alt for mye vondt og vanskelig, men er det virkelig verdt å ende sitt eget liv for? Er det verdt å såre alle du betyr noe for? Ja, det er faktisk noen du betyr noe for.

Når ble nyhetene og avisene så like en seson av CSI eller en krim-bok?

DET FINNES KANSKJE EN UTVEI...

Jeg gikk på en bommert selv da jeg i fjor søkte meg inn på årsstudiet i psykologi på NTNU. Etter første opptak var jeg nummer 1 på venteliste, og i og med at det er så mange som går psykologi sa alle at jeg ville få en plass. Dagene gikk og det skjedde ikke noe mer, etterhvert fant jeg ut at det ikke ville være noe andre opptak. Likevell sa folk at jeg bare burde møte opp siden det alltid var noen som avslo. Og det gjorde jeg. Fikk vite at de ikke tok inn flere siden de allerede hadde overfylt studiet. Bummer! Jeg hadde en backupplan om å studere interiør, men fant fort ut at det ikke var noe for meg. Heldigvis møtte jeg opp da fadderuka starta og joinet en faddergruppe (det er ingen som har oversikt..), der fikk jeg fort ei venninne som fant ut at jeg kunne studere psykologi som privatist! Altså, bare ta eksamen ved NTNU egentlig. Siden forelesningene i psykologi var det bare å møte opp. Det eneste som ble forskjellen fra meg og de andre var at jeg ikke hadde it's learning å oppdatere meg på, og ikke fikk støtte fra lånekassen. Og ja, det er innmari upraktisk å ikke ha muligheten til å holde seg oppdatert. Ennå værre er det vel om du ikke har penger, men hva med å studere noe du ikke liker eller jobbe hardt med å ta opp fag fra videregående om du ikke må?


Det fantastiske jeg fant ut et stykke ut i året var at jeg kunne ha søkt emnestudier/åpne emner, og bare valgt psykologifagene i og med at de er åpne for alle. Kunne også ha søkt et annet studie og byttet over etterhvert. Det er kanskje noe de fleste er klar over, hvertfall etter å ha studert litt, men det var ikke jeg. Nå var jeg utrolig heldig å møte noen som hjalp meg å finne ut hva jeg kunne gjøre for å få studere psykologi, hadde jeg ikke gjort det hadde jeg nok sannsyneligvis måttet jobbe dette året. Veldig lite motiverende når du ikke har et mål å jobbe mot.

Så mitt tips er å sjekke ut mulighetene for å studere de fagene du har lyst til selv om snittet på studiet du vil gå er høyt.

JEG SKAL HJEM!

Jeg skal hjem på onsdag, det blir digg det. Selvom det ikke er er mange hjemme skal det bli deilig å komme hjem til vovsene, god mat og en rolig helg. Kanskje jeg kan få gjort unna litt lesing også. Gleder meg ikke akkurat maks til den lange togturen, men det skal nok gå.

Nå er klokka over halv to, og kjæresten som ikke engang var ute i går ligger fortsatt å sover nede. Lurer på hva jeg skal ta meg til... Lese? Spise? Dusje? Deilig med søndag!

MY BABY IS COMING HOME

Endelig kommer kjæresten min hjem igjen! Han har bare vært borte siden søndag, men det er uvant nok å være alene i leiligheten såpass lenge når det til nå bare har vært kvelder. Blir deilig å få han hjem igjen hvertfall, en leilighet til to blir fort stor og ensom når man blir alene.

Jeg skal ikke si at det ikke har vært deilig å være litt alene, for det har det. På søndag når jeg var sliten etter å ha vært ute og lite søvn var det kjipt å ikke ha noen å klage litt til og gjøre ingenting med. Det var rett å slett ganske kjedelig å være så sliten at jeg ikke orket å gjøre noe fornuftig, men likevel kjedet livet av meg foran tv'en. Selvfølgelig lot jeg både hus- og oppvask være helt til i dag, smått ork å ta fatt på etter vors i tillegg til at alt av bestikk og servise var brukt. ÆSJ. Jeg blir tydeligvis en liten gris når jeg er alene. Godt det ikke er så alt for ofte.

Jeg har fått meg BOKSTOL!

Stemmer det, en bokstol. Du lurer kanskje på hva det er og hva det er godt for? Veel, jeg fikk egentlig bare et tips om at det var bra når man leste, så jeg tester det ut.

Min ser sånn ut:
Ser egentlig ut som en bitteliten strandstol.

Det skal vist være bra for nakken, og så får du jo uendelig mange fler muligheter når du slipper å sitte å holde boka eller holde sidene på plass så den ikke blar av seg selv. I tilegg veldig greit om du skal skrive notater fra boka. Begynner å bli vant til å ligge på ryggen i sofaen å lese allerede komfortabelt allerede jeg!

Fant nettop ut hvorfor leiligheten ikke er "hjemme"...

Det er fordi alle menneskene som pleide å le og prate i stua, på kjøkkenet og på rommet mitt mangler. Nå skjønner jeg endelig hva mamma og pappa mener med at det er ordentlig når jeg er hjemme og jentene sitter å skravler i stua. Det er det som er hjemme. Jeg savner det.

vindushopping

Forresten, i dag var jeg i byen og vindushoppa litt. Gikk innom en butikk på Trondheim Torg som heter FreeQuent og gjett om jeg ble positivt overrasket! de hadde så mange fine kjoler som ikke kosta masse, samtidig som du slipper at alle har lik som deg. Må nok tilbake når det har kommet mer penger på konto!

I dag drar jeg hjem!

Nå som ukas forelesninger endelig er over pakker jeg baggen og setter kurs sørover. Jeg skal hjem! Jeg savner hundene mine, skikkelig. Rart hvordan de er det jeg savner mest og oftest, de er jo bare dyr. Jeg er så vant til å kose med de, og ha de rundt meg hele tiden, at det er tomt uten. Hver gang jeg ser en hund her oppe så smiler jeg.

Gleder meg til å se venner igjen, selv om jeg ikke får sett alle de nærmeste så skal det bli utrolig deilig. Ikke noe galt med vennene jeg har fått her oppe, men de har jeg brukt 2 mnd på å bli kjent med, mens de hjemme har jeg plukket med meg etter 19 år, de kjenner meg.

I tilegg kommer broren min og noen fler på besøk, mamma og pappa skal være barnevakt for nevøen min mens de spiller golf. Jeg gleder meg, Fredrik er så råå :D


Nå må det vaskes og pakkes før avreise. Skal prøve å få med litt overflødig skrot hjem.

I går gråt jeg på bussen

Det stemmer, og her i Trondheim er bussen ganske full. Jeg var på vei til skolen, satt å så igjennom boka om argumentasjonsteori mens jeg hørte på ipoden. Jeg har ipoden min på shuffle med random musikk fra pc'n så jeg ble satt ut når sangen en kompis sang i begravelsen til en nær familievenn som døde i et snøskred i februar, bare 23 år gammel. Jeg klarte ikke å holde tårene ordentlig tilbake, det er noe med den sangen som tar meg tilbake til dagene rundt begravelsen. Det er ikke skjeldent at det har dukket opp i tankene mine og jeg har begynt å gråte, men det er en stundt siden det har skjedd nå, og det kom så uventet. Jeg savner henne og vet så godt at jeg ikke er den eneste.


Det er rart hvordan en ting plutselig kan få frem så sterke minner og endre humøret totalt.