Det er fordi alle menneskene som pleide å le og prate i stua, på kjøkkenet og på rommet mitt mangler. Nå skjønner jeg endelig hva mamma og pappa mener med at det er ordentlig når jeg er hjemme og jentene sitter å skravler i stua. Det er det som er hjemme. Jeg savner det.
9. februar 2010
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar