HAR VERDEN BLITT EN ENESTE STOR KRIMSERIE?

Nyhetene om dagen skremmer meg. Ikke nok med et økende antall naturkatastrofer, i det siste har det vært mange saker som involverer drap på samboere, flyvertinner og fremmede. Det går ikke en dag uten at jeg leser om det, og det skremmer meg. Er det sånn det har blitt?

Det er ikke bare drap men skyting, biljakter, knivstikking og diverse annet. Jeg trodde på en måte ikke det var sånn som skjedde på ordentlig. Det er bare film og skuespill har jeg blitt fortalt. Det er ikke bare film. Det er faktisk sånn verden er.

Jeg har venninner som går med pepperspray i veska og drar på selvforsvarskurs, ennå det ikke har skjedd noe med dem eller deres nære. For noen uker siden synes jeg de overdrev, men nå er jeg ikke like sikker lenger.

2010 har begynt helt for jævelig, unskyld språkbruken. Det jeg husker av nyheter har vært drap, vold og annen kriminalitet, og jeg har hørt rykter om at året allerede har et av de værste i historien. På VG kan vi lese at det i snitt har blitt drept en person hver uke så langt dette året
I 1991 ble det drept 57 personer her i Norge, mens i fjor var vi nede i 29 drap. Det opplyses også om at det gjerne kommer drapsbølger, og at nærmere en tredjedel av fjorårets drap var i august. Jeg synes det er en fattig trøst.

I samme artikkel sies det at Norge er et av landene i verden med færrest drap, mye på grunn av at vi har få drap på ukjente og der det foregår annen kriminalitet. Likevell, jeg synes nesten drap på kjente er værre. Når folk dreper ukjente vil jeg si det er et tegn på at noe er alvorlig galt, enten med drapsmannen eller verden. Hva vet vel jeg. Drap tyder vel egentlig uansett på at noe er galt, men å drepe noen du kjenner, noen som har betydd mye for deg og tatt del i livet ditt. Ja, de har sikkert såret deg og det er vanskelig å leve uten dem, men likevel. Er det virkelig verdt det?

Jeg mener på ingen måte at selvmord er det grann bedre. Jeg er av den oppfatning at man ikke skal flykte fra livet, og at meningen med livet er å gjøre det beste ut av det.

Er livet og verden virkelig så ille at så mange føler behov for å drepe? Er det så mange som har det så ille at de må ta sitt eget liv? Jeg forstår det ikke. Greit, noen er psykisk syke, andre har vært gjennom alt for mye vondt og vanskelig, men er det virkelig verdt å ende sitt eget liv for? Er det verdt å såre alle du betyr noe for? Ja, det er faktisk noen du betyr noe for.

Når ble nyhetene og avisene så like en seson av CSI eller en krim-bok?

DET FINNES KANSKJE EN UTVEI...

Jeg gikk på en bommert selv da jeg i fjor søkte meg inn på årsstudiet i psykologi på NTNU. Etter første opptak var jeg nummer 1 på venteliste, og i og med at det er så mange som går psykologi sa alle at jeg ville få en plass. Dagene gikk og det skjedde ikke noe mer, etterhvert fant jeg ut at det ikke ville være noe andre opptak. Likevell sa folk at jeg bare burde møte opp siden det alltid var noen som avslo. Og det gjorde jeg. Fikk vite at de ikke tok inn flere siden de allerede hadde overfylt studiet. Bummer! Jeg hadde en backupplan om å studere interiør, men fant fort ut at det ikke var noe for meg. Heldigvis møtte jeg opp da fadderuka starta og joinet en faddergruppe (det er ingen som har oversikt..), der fikk jeg fort ei venninne som fant ut at jeg kunne studere psykologi som privatist! Altså, bare ta eksamen ved NTNU egentlig. Siden forelesningene i psykologi var det bare å møte opp. Det eneste som ble forskjellen fra meg og de andre var at jeg ikke hadde it's learning å oppdatere meg på, og ikke fikk støtte fra lånekassen. Og ja, det er innmari upraktisk å ikke ha muligheten til å holde seg oppdatert. Ennå værre er det vel om du ikke har penger, men hva med å studere noe du ikke liker eller jobbe hardt med å ta opp fag fra videregående om du ikke må?


Det fantastiske jeg fant ut et stykke ut i året var at jeg kunne ha søkt emnestudier/åpne emner, og bare valgt psykologifagene i og med at de er åpne for alle. Kunne også ha søkt et annet studie og byttet over etterhvert. Det er kanskje noe de fleste er klar over, hvertfall etter å ha studert litt, men det var ikke jeg. Nå var jeg utrolig heldig å møte noen som hjalp meg å finne ut hva jeg kunne gjøre for å få studere psykologi, hadde jeg ikke gjort det hadde jeg nok sannsyneligvis måttet jobbe dette året. Veldig lite motiverende når du ikke har et mål å jobbe mot.

Så mitt tips er å sjekke ut mulighetene for å studere de fagene du har lyst til selv om snittet på studiet du vil gå er høyt.