Livet er så utrolig skjørt, og så altfor mange liv ender før de egentlig har startet...

Ennå en trafikkulykke. For meg er det fjerde gang på under et år at det rammer noen jeg kjenner, tre av fire ganger var de innvolverte under 20 år. Det har skjedd så utrolig mye fælt det siste året at jeg lurer på om det er slik resten av livet skal bli.

Først mistet jeg to slektninger i fjor sommer, 3. august. De var brødre på 15 og 18 år, fikk sannsyneligvis vannplaning og kom over i motsatt kjørefelt i 80 km/t. Begge døde. Jeg var med å ryddet ut tingene deres fra vrakrestene. Det var helt for jævelig. Sko satt fast, blod i baksetet der ingen satt. Knuste cd'er overalt i bilen...

Så vår ble min tidligere barnevakt tatt av snøskred og døde, kun 23 år gammel. Hun var den blideste, mest sprudlene og eventyrlystne personen jeg noen gang har kjent. Samme dag døde faren til ei i klassen.

To kompiser kom over i motsatt kjørefelt og kræsja med en lastebil full av stein. De kom heldigvis fra det med livet i behold.

Jeg hadde også en tidligere klassekammerat som tok livet av seg.

En kompis av kusina mi som jeg har sittet oppe å tullet med til sent på natt kræsjet med motorsykkel. Legene fortalte at om han ikke hadde hatt den drakta han hadde, den dyreste og sikreste, så hadde han vært borte. Han slipper unna med livet i behold, men må kanskje amputere beina. Han har ligget på sykehus siden før påske...

Nå, for to dager siden kom en bil ut av veien, ble snudd på hodet og dunket inn i et tre, og pasasjeren som satt baki døde, bare 18 år gammel. Jeg kjente han egentlig ikke, men viste hvem han var og ser hvor ille det er for de som kjente han. Alle minnene fra de andre hendelsene det siste året dukker opp og jeg begynner å lure på om det virkelig er slik livet skal være. Skal jeg miste så mange kjente så ofte fremover også? Det kommer jo ikke til å være noen igjen til slutt om det skal fortsette slik. Jeg kommer ikke til å orke det...

På en annen side føler jeg meg heldig, det er ingenting som har hendt med mine nærmeste. Ikke ennå. Men jeg venter på det, det må jo bare skje før eller siden, og jeg kommer ikke til å takle det. Jeg ser hvordan alt annet som er mye lenger unnå går innpå meg, og forstår ikke hvordan det skal gå.

Jeg savner alle de jeg har mistet, spesielt de jeg har mistet på tragiske måter det siste året. Det er som om vi plutselig, helt uventet ble voksne og fikk se hvor grusomt livet kan være. Det er som om det er en slags opprydning siden jeg ikke har opplevd slike tragedier før, og derfor må alt skje på en gang.

Alle sammen, tenk på de rundt dere og hvor mye du betyr for dem, tenk på hvordan du kjører. Litt uskyldig morro kan så fort gå utrolig galt og det er for jævlig for de som sitter igjen.